Det skal mot til å bruke stemmen sin i det offentlige rom om du ikke har det “rette” budskapet.
Han er ambulansesjåfør i Norge og frykter å miste jobben sin om han med fullt navn snakker om hvordan arbeidsdagen hans har vært mellom 2021 -2022. Derfor velger han å være anonym.
Jeg har latt meg berøre av historien til en ambulansesjåfør som har vært i ambulansetjenesten i nesten 40 år. Han forteller journalist Julia Schreiner Benito, redaktør for HEMALI (tidsskrift for helse, mat og livsstil) om endrede arbeidsdager i 2021 og 2022. Og han gjør det altså anonymt i frykt for å miste jobben.
Du kan lese historien hans her https://lnkd.in/ds2pfHZh
Hvordan kom vi hit at det er visse emner vi ikke skal snakke høyt om i det offentlige rom?
Hvorfor råder det en stilltiende aksept i folket for ikke å snakke om visse tema?
Det minner mistenkelig om holdningen i befolkninger i andre land vi definitivt ikke liker å sammenligne oss med. For alle er da velkomne til å ytre seg i Norge under fullt navn, uavhengig av budskap?
Eller?
Jeg vil anbefale deg å lytte til professor og filosof Einar Øverenget snakke om sosiale medier, lydighet, selvsensur og konformitet. Det er i samtale med journalist Kristin Flood på Litteraturhuset 23/8 2022. Fullsatt sal.
https://lnkd.in/d9WARYy5
Alternativt kan du lese hans bok «Intoleransens inntog: når sosiale medier truer friheten». I omtale av boka på Ark.no står det blant annet:
«𝘚𝘰𝘴𝘪𝘢𝘭𝘦 𝘮𝘦𝘥𝘪𝘦𝘳 𝘦𝘳 𝘪 𝘧𝘦𝘳𝘥 𝘮𝘦𝘥 å 𝘦𝘯𝘥𝘳𝘦 𝘮å𝘵𝘦𝘯 𝘷𝘪 𝘦𝘳 𝘴𝘢𝘮𝘮𝘦𝘯 𝘱å, 𝘧𝘦𝘭𝘭𝘦𝘴𝘴𝘬𝘢𝘱𝘦𝘵. 𝘍𝘭𝘦𝘳𝘦 𝘬𝘢𝘯 𝘵𝘢 𝘰𝘳𝘥𝘦𝘵, 𝘮𝘦𝘯 𝘶𝘯𝘥𝘦𝘳 𝘦𝘯 𝘴𝘭𝘪𝘬 𝘵𝘪𝘭𝘴𝘺𝘯𝘦𝘭𝘢𝘵𝘦𝘯𝘥𝘦 𝘺𝘵𝘳𝘪𝘯𝘨𝘴𝘧𝘳𝘪𝘩𝘦𝘵 𝘥𝘰𝘮𝘪𝘯𝘦𝘳𝘦𝘳 𝘦𝘯 𝘶𝘯𝘥𝘦𝘳𝘴𝘵𝘳ø𝘮 𝘢𝘷 𝘬𝘰𝘯𝘧𝘰𝘳𝘮𝘪𝘵𝘦𝘵, 𝘭𝘺𝘥𝘪𝘨𝘩𝘦𝘵, 𝘴𝘦𝘭𝘷𝘴𝘦𝘯𝘴𝘶𝘳 𝘰𝘨 𝘧𝘳𝘺𝘬𝘵. 𝘚𝘭𝘪𝘬 𝘴𝘭å𝘳 𝘧𝘳𝘪𝘩𝘦𝘵𝘦𝘯 𝘰𝘷𝘦𝘳 𝘪 𝘶𝘧𝘳𝘪𝘩𝘦𝘵 𝘰𝘨 𝘵𝘰𝘭𝘦𝘳𝘢𝘯𝘴𝘦 𝘪 𝘪𝘯𝘵𝘰𝘭𝘦𝘳𝘢𝘯𝘴𝘦. 𝘚æ𝘳𝘦𝘨𝘯𝘦 𝘩𝘰𝘭𝘥𝘯𝘪𝘯𝘨𝘦𝘳 𝘰𝘨 𝘪𝘯𝘥𝘪𝘷𝘪𝘥𝘶𝘢𝘭𝘪𝘵𝘦𝘵 𝘦𝘳𝘴𝘵𝘢𝘵𝘵𝘦𝘴 𝘢𝘷 𝘨𝘳𝘶𝘱𝘱𝘦𝘵𝘪𝘭𝘩ø𝘳𝘪𝘨𝘩𝘦𝘵, 𝘥𝘦𝘳 𝘢𝘯𝘯𝘦𝘳𝘭𝘦𝘥𝘦𝘴 𝘵𝘦𝘯𝘬𝘦𝘯𝘥𝘦 𝘣𝘭𝘪𝘳 𝘶𝘵𝘴𝘵ø𝘵𝘵.....»
Ønsker du at det under ytringsfrihetens overflate skal råde et fellesskap med mer kontroll og en politikk som innskrenker din frihet?
Ikke jeg. Jeg har dessuten bestemt meg for mindre selvsensur. Er du med?