I går hadde jeg et veldig godt «møte» med min nye tannlege.
Han hadde overtatt etter min forrige som flyttet tilbake til sin hjembygd for et år siden. Det var leit, han var en dyktig tannlege og fin å snakke med.
Jeg setter meg i stolen og hører tannlegen leser på skjermen sin hva han skal gjøre:
«Ja, det var det lille skallet bak på høyre fortann...»
Jeg gaper mens jeg med et anstrengt smil og så tydelig jeg klarer utånder: «Husk på å ta rett tann da..» Han smiler med øynene over maskekanten og konstaterer litt spørrende med varme i stemmen: «Jeg må borre litt»? Underteksten var: «Går det greit uten bedøvelse?»
Jeg spør om jeg vil kjenne det dypt inn i nervebanene. «Nei», beroliger han. «Det tror jeg ikke. I tilfelle får du si ifra».
Jeg fortsetter like utydelig; «Vet ikke om jeg sier ifra. Seks år gammel var jeg hos min første tannlege som så like kald, mimikkløs og ond ut som dronningen i Snehvit. Jeg ble så redd at jeg begynte å gråte. Da sa hun med sin strenge stemme: «Tier du ikke stille nå, så skal jeg putte den humlen inn i munnen din!» Hun siktet til humlen som surret i vinduet. Et lite vindu som så vidt sørget for en stripe dagslys inn på det mørke tannlegekontoret.
Min nåværende tannlege utbrøt: «HVA?» Han datt ned på sin tannlegestol og så helt skrekkslagen ut. «Jeg husker huset hennes.....», fortsatte jeg. «Ja, det var sikkert et kråkeslott!» svarte han kjapt. «Du må jo være livredd for humler, du?» fortsatte han.
Nei, sa jeg like gapende og utydelig: «Det er verre med frykten for tannleger».
Han gjorde seg raskt ferdig og sa: «Du skal få rabatt...» Jeg begynte å protestere og sa at det er da ingentin som tilsier det. «På grunn av mitt første møte med tannlegestanden?» undret jeg. Han nikket bekreftende.
Jeg sa det ikke var hans ansvar at jeg hadde hatt et dårlig «møte» for «hundre» år siden med min første tannlege. Han lot seg ikke rikke. «Jeg vil du skal komme igjen hit ved behov»
Jeg hadde heller ikke fremmet en tanke om noe annet.
Mye latter og noen replikker senere avslutter jeg besøket med å fastslå: «Humle-rabatt altså?» Han nikket.
Da jeg skulle betale spurte resepsjonisten «Hvem har du vært hos?» «Andreas», svarte jeg.
«Du har fått humle-rabatt» sa han, med et blikk og et tonefall som skulle overbevise meg om at han absolutt visste hva det var og at det var helt vanlig å gi kundene den slags nå til dags. «Takk, det var hyggelig», sa jeg og betalte gladelig. Så summet jeg meg og gikk summende ut, et godt menneskemøte rikere.
Hva poenget er?
Sørg for at du har gode «helse-hjelpere» rundt deg, enten det gjelder tennene, kroppen eller psyken. Selv regner jeg med at de jeg eventuelt skulle trenge helsehjelp fra, kan jobben sin. Like viktig er det at dette er personer jeg kan snakke med, som møter meg der jeg er. Akkurat som min tannlege.
Søren Kirkegård (1813 – 1855) sier det klokkeklart ut fra det eksistensialistiske rådgivningsperspektivet:
«At man, når det i sannhet skal lykkes en at føre et menneske til et bestemt sted, først og fremst må finne ham der hvor han er og begynne der.
Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.
For i sannhet at kunne hjelpe en annen, må jeg forstå mer enn ham, men dog vel først og fremst forstå det han forstår.
Når jeg ikke gjør det, så hjelper min merforståelse ham slett ikke»
Så et quiz-spørsmål til slutt: Hvilken yrkesgruppe er mye bedre enn logopeder til å tolke og forstå utydelig uttale?
Jeg tror du vet svaret...